Å krype til det sure eplet

Noen ganger kan språket gi deg en skikkelig karamell.

For småplukk å regne

Det å lære språk er noe som skjer naturlig for de fleste av oss. Som barn utviser vi det mange lingvister kaller et naturlig instinkt i forståelsen av språkene vi hører. Med det som virker som den største letthet kan man fram til langt opp i ungdomsårene lære seg kompliserte grammatiske regler, uttalemønstre og tusenvis av ord og deres betydning. Likevel går det galt for de fleste med jevne mellomrom, både barn og voksne, selv på språk vi har snakket hele livet og føler vi behersker til det fulle.

Vi kan finne på å rote med ordstillinger og endelser, bli usikker på hvilken preposisjon som er riktig (heter det «i Gjøvik» eller «på Gjøvik»?), om det skrives ‘verst’ eller ‘værst', eller hvilke lyder som kommer hvor i ord som ‘regissør’ (re-sji-sør eller re-si-sjør) og legitimasjon (eller var det legimitasjon?). Men ordstilling, preposisjoner og fremmedord er bare for småplukk å regne sammenliknet med det som er alle språkbrukeres aller største utfordring: Faste uttrykk, eller det som kalles idiomer.

Som alle som har prøvd å lære et fremmedspråk i voksen alder vet, er disse komplett umulig å beherske før det har gått mange år, og håpløse å både skjønne noe av eller bruke riktig før man har fått et språk under huden. Og selv garvede norskbrukere kan få problemer hvis du ber dem om å forklare hva uttrykk som på hengende håret, skjære alle over en kam, gå på tverke, legge seg i selen, ta noe for god fisk, sette alle kluter til, med brask og bram, få i pose og sekk, betyr.

Enda verre blir det hvis du ber om en forklaring på hvor uttrykkene kommer fra. Det er det faktisk bare noen få utvalgte språkvitere som tør forsøke seg på, og ofte er de uenige seg imellom.

Derfor er de faste uttrykkene en av de aller rikeste kildene vi har til språklige misforståelser, forbigåelser, sammenblandinger og generelt rot. Aller vanskeligst er tilfellene hvor to idiomer høres like ut, inneholder noen av de samme ordene, eller har meninger som overlapper med hverandre.

Ta for eksempel uttrykk som «bite i gresset» og «bite i det sure eplet», som begge innebærer å gi opp noe mot sin vilje (selv om det siste opprinnelig betød noe annet). Titt og ofte blandes disse sammen i språkbrukeres hode, og ender opp i hybridvarianten bite i det sure gresset. Når det på norsk i tillegg er mulig å snakke om å innrømme at man har tatt feil eller gå tilbake på tidligere løfter som «å krype til korset», har vi også vært så heldige å ende opp med de kreative avartene krype til det sure korset og krype til det sure eplet.

Svelge karamellen

Heldigvis har vi ikke bare tre usle idiomer på norsk for å beskrive at man må foreta ta seg noe mot sin vilje, og for oss som nasjon er det viktig å kunne pakke inn slike ydmykelser i litt fargerik språkbruk, må vite. Er du av typen som holder av dine prinsipper, og vil forsvare dem for alt i verden, helt til du innser at verden var litt mer komplisert enn du egentlig hadde håpet på, kan du derfor snakke om å «sluke kameler» eller «svelge den bitre pillen».

Dette gir deg selvsagt nye, uante muligheter til å bedrive ufrivillig språklig kreativitet, og kanskje du heller har beskrevet det som å svelge den bitre kamelen. Hvis du er i det sjenerøse hjørnet kan du til og med trekke inn i andre, relaterte ord og uttrykk, og snakke, som mange nordmenn har gjort før deg, om å svelge karamellen, svelge den sure karamellen, svelge det sure eplet, svelge den sure fisken eller til og med svelge den sure klumpen i halsen.

Det er nesten lettere å spørre seg hva det er som ikke foregår i disse eksemplene enn å analysere hvordan alle disse kreative avartene har oppstått. Den med den bitre kamelen er kanskje grei nok, i og med at prosessen med å sette inn et adjektiv for å understreke at det ikke var noen behagelig prosess å gå gjennom, er den samme som i krype til det sure korset. Det virker rimelig ambisiøst å svelge en hel kamel, så effekten blir ikke så veldig mye pussigere av at den i tillegg til å være stor også er sur.

Skylden for at varianten svelge karamellen, om den var sur eller ikke, har oppstått, må tilskrives likheten i både lyd og skrift mellom ‘kamelen’ og ‘karamellen’. Når vi leser har vi en tendens til å kjapt «fotografere» ordene, og ikke bry oss så mye om detaljer, så hvorvidt det dreier seg om kameler eller karameller er ikke nødvendigvis noe alle da får med seg.

Ettersom det for de fleste vil være lettere å se for seg karamellsvelging enn en situasjon hvor en hårete kamel blir slukt, vil dette bildet være vel så umiddelbart for noen som ikke har hørt uttrykket spesielt mye. Spesielt vil dette gjelde de som har vært glade i harde karamelltyper og i sin iver etter å gomle i seg disse, eller muligens fordi de har stjålet til seg en bit og har måttet skjule sin ugjerning, har endt opp med å sluke den hel. Selv om man denne handlingen i så fall ikke var villet, var den nok like fullt ubehagelig, ettersom det finnes mer lettfordøyelige matvarer der ute enn en hel Werther’s original.

Haberdudas

Her er det også et visst, tematisk slektskap til et annet uttrykk som også kan være en del av forklaringen på hvorfor karamellen plutselig viste seg å være sur. Norsk har nemlig uttrykket «få seg en karamell», som innebærer at man får et slag i ansiktet, en lusing, en nesestyver, en sansekake, en haberdudas, kilevink, en rapp om skallen, en trøkk seksten, ørefik eller sinkadus, hvis man skal plukke fritt fra Norsk synonymordbok. Man kan pakke det inn ved hjelp av slangord så godt man kan, og som nordmenn tydeligvis har gjort i rikt monn opp gjennom språkhistorien, men det er ikke til å stikke mellom to stoler at en ordentlig lusing eller haberdudas må være både ydmykende og ubehagelig.

Det å svelge den sure fisken kan fort vekk ha med uttrykket «falle i fisk» å gjøre, som innebærer at noe går galt. Dessuten, og om vi fortsetter å forholde oss til en verden av søtsaker, kan det være at det oppstår i assosiasjon til det stadig populære godteriet sursild. Sure epler kan også finnes fra velutstyrte tilbydere av snop i løsvekt, og for folk med et frivolt forhold til alkohol (også kjent som dansker) finnes det en vodkabasert drikk «tilsatt æble og sour», som anbefales av produsenten (men ikke av meg) å drikkes som shot.

«Å ha klump i halsen» brukes gjerne som uttrykk for å være på gråten, eller i overført betydning om situasjoner hvor man ble rørt eller sterkt beveget av noe man overvar eller tenkte på. Følelsen av å ha en klump i halsen kan også være et tegn på at noe er galt med kroppen, som for eksempel sår, allergi, betennelse, stress, forstørrede mandler, lymfeknuter eller skjoldbruskkjertler, eller til og med utposninger på spiserøret eller en slags cyste. Som oftest anbefales ro og hvile eller behandling med medikamenter mot de fleste av disse tilstandene. Men om det viser seg at man kan bli kvitt slike helseplager ved å bare svelge klumpen, litt som når man bare «svelger stoltheten», hersker det liten tvil om hva som er mest effektivt. 

Men hva har kamelen oppe i alt dette å gjøre, og hva skulle man egentlig oppnå ved å svelge den? Et svar finnes, som så ofte ellers når man begynner å undersøke språkets irrganger, i Bibelen. Men som i den kristen-litterære tradisjoner, kommer ikke fasiten til å bli avslørt før i del 2 av dette blogginnlegget... 

--

Dette innlegget er basert på tekster fra min kommende bok på Cappelen Damm, som får tittelen 'Alle nonner drar: Språk på ville veier', og blir gitt ut i mars 2017.