Hen har du det ordet fra?

Vi har bruk for et kjønnsnøytralt pronomen som kan supplere 'hun' og 'han'.

Ord som mangler

Norsk er på mange måter et flott språk, men det har, som alle andre målformer, sine mangler. Det er for eksempel ganske opprørende at så mange norske dialekter (blant annet mitt eget Oslomål) ikke har adjektiv for det at det regner, solen skinner eller at det blåser fælt. 

På trøndersk bruker man 'blæsat', svensk har 'solig', og engelsk, spansk og fransk er alle godt dekket med 'rainy', 'ensoleillé', 'ventoso' og så videre. Det har vært gjort noen spede forsøk på å introdusere 'vindig' og 'solig' på østlandsdialekt (ikke prøv å si at 'solfylt' og 'forblåst' er gode alternativ), men så langt har ikke disse ordene fått bein å gå på.

Norsk mangler også et ord for det alltid like aktuelle engelske verbet 'mansplain', hvor en person (gjerne en mann med for mye selvtillit og for lite selvinnsikt) på en nedlatende måte skal forklare en annen (ofte en yngre kvinne) hvordan ting egentlig fungerer: "Det som er interessant med feminisme, skjønner du, er...".

På fransk har man det enda bedre, om enn ikke like etablerte, ordet 'mecspliquer' (sammensatt av 'mec' som betyr type og 'expliquer' som betyr 'forklare'), for å betegne det samme.

Østnorsk mangler gode adjektiv for å beskrive det som på godt engelsk kalles 'windy' og 'rainy'. Foto: Umbrella Veil, av John Fraissinet. CC-BY-NC-ND 2.0.

Østnorsk mangler gode adjektiv for å beskrive det som på godt engelsk kalles 'windy' og 'rainy'. Foto: Umbrella Veil, av John Fraissinet. CC-BY-NC-ND 2.0.

usansk

Så godt som alle språk, med spansk som framtredende unntak, mangler dessuten etablerte substantiv for å snakke om en person fra USA. På norsk har man 'amerikaner', men det er ikke spesielt presist, ettersom en person fra Argentina også er en amerikaner, altså fra kontinentet Amerika. Vi har riktignok 'nordamerikaner', men dette inkluderer også Canada, så er fortsatt ikke fullgodt.

Flere ganger har det mer presise 'usaner', som har som kjekk bieffekt at det ikke fornærmer amerikanere fra andre land enn USA, blitt forsøkt lansert som alternativ på norsk. Men heller ikke der har et potensielt nyttig ord fått fotfeste og utbredelse i språket som helhet.

Nyord dukker opp i det norske språket hele tiden, som oftest for å betegne ny teknologi ('å chatte'), eller som et resultat av kreative sammensetninger ('askefast') eller begge deler ('nettbrett'). De fleste av dem er imidlertid så tett knyttet til en spesifikk sammenheng at de ikke fester seg i folks hukommelse over tid. Noen som for eksempel husker hva 'krykkepille', 'luresitat' eller 'visumslave' skulle bety?

Andre nyord dukker opp og tilbringer årevis som bobler under overflaten, uten at de verken etablerer seg i språket eller forsvinner helt. 'Hen', for å betegne tredjeperson i entall som verken er mann eller kvinne, eller av ukjent eller irrelevant kjønn, er et slikt et.

Det tredje kjønn

Den gruppen språkbrukere som ivrer mest etter at bruken av 'hen' skal feste seg, er de som problematiserer at alle mennesker kan karakteriseres som enten hankjønn eller hunkjønn. I markeringen av årets kvinnedag gikk Skeiv Ungdom under en parole om å innføre et tredje kjønnsalternativ, med bakgrunn i at blant andre interseksuelle og mange transpersoner, ikke passer inn i dikotomien "han/hun". 

Dette er en juridisk og politisk sak. Samtidig må et tredje kjønn ha en betegnelse knyttet til seg, og vi trenger en måte å snakke om folk som tilhører denne gruppen på, så slik sett er det også et språkvitenskapelig spørsmål.

Men trass i at en ekspertgruppe oppnevnt av Helsedirektoratet anbefalte å utrede innføringen av en tredje kjønnskategori i 2015, har helseministeren ingen planer om å følge opp forslaget, og den påfølgende debatten har ikke generert noe særlig entusiasme i det brede lag av befolkningen. 

Debatten om den språklige delen av spørsmålet har på sin side gitt mest plass til de negative argumentene mot det å innføre 'hen' som et nytt personlig pronomen. 

Å "kunstig tilføre" et nytt ord er "politisering av språket", eller til og med et "overgrep", samtidig som det fører til mindre presisjon og uklarhet, ifølge hen-skeptikerne. 

Som en oppfølging av Skeiv Ungdoms kvinnedagsparole, spurte NRK seks samtidsforfattere om de kunne brukt ordet 'hen' i sitt forfatterskap. Tre av dem var positive, mens de tre andre hadde motforestillinger.

Trude Marstein er skeptisk til å bruke 'hen' i "politisk øyemed". Rune Christiansen omtaler innføringen av et nytt, kjønnsnøytralt pronomen som en "overflatisk sammenslåing" som hovedsaklig vil virke "undergravende". Hanne Ørstavik fornekter en virkelighet hvor det finnes andre kjønn enn mann og kvinne, og hevder at språket er forbundet til denne virkeligheten på en "forpliktende måte".

Problemet er at ingen av disse motforestillingene henger på greip.

Verden i endring

Ørstavik har rett i at språket er forbundet til verden, og at det speiler virkeligheten i en eller annen form. Men den empiriske påstanden om at det bare finnes to kjønn er på vikende front, for å si det forsiktig.

Det finnes tusenvis av personer i Norge i dag som ikke identifiserer seg som verken kvinne eller mann, som begge deler, eller med "flytende" kjønn. Å hevde at verden består av to og bare to kjønn er å hevde at alle disse menneskene har en form for vrangoppfattelse, og at de mentalt er "feilprogrammert" og ute av synk med hvordan verden - og deres egen biologi - egentlig er. Dette synspunktet er det heldigvis færre og færre som står for i den moderne debatten om kjønn.

Hvorvidt man skal innføre et tredje kjønn som en juridisk kategori eller ikke er selvfølgelig et politisk spørsmål, og det har store samfunnsmessige og praktiske konsekvenser om det blir gjennomført. Men det er ikke et partipolitisk spørsmål, og tilhengere av en slik kategori går på tvers av politiske skillelinjer.

Hvis man etterhvert blir enige om at en inndeling i maskulin og feminin ikke dekker hvordan verden faktisk er på en tilfredsstillende måte (pace Ørstavik), vil ikke innføringen av et kjønnsnøytralt pronomen være noe særlig mer politisk enn andre nyord vi tar opp mange av i språket vært år.

Vi begynte å bruke ordet 'internett' når vi fikk internett, og 'fly' når vi plutselig klarte å lage maskiner som kunne lette og navigere i luften. Verden forandrer seg, og det samme gjør vår oppfattelse av den. Å stritte imot språklige nyvinninger som bedre skal fange virkeligheten, fordi de nyordene er "politiske" er ikke prisverdig, det er bare bakstreversk.

Grusomt kjedelig

Det gir heller ingen spesiell mening å stritte imot en bruk av ‘hen’ fordi det kan føre til mindre presisjon hvis det erstatter ‘han’ og ‘hun’. I tilfellene hvor det brukes om folk som ikke passer inn i kjønnsdikotomien mann/kvinne er det tvert imot mer presist.

I de sammenhengene hvor det brukes fordi man ønsker å la en persons kjønn være ukjent, er det dessuten et poeng at det skal være upresist. Hvis man ikke vet hvilket kjønn for eksempel en kirurg har, og man skal si at "X skal komme innom og fortelle om operasjonen i morgen", er ‘hen’ et bedre ord å putte på X-plassen enn å bare gjette vilt på at det er en mann.

Det er noen som hevder at det etablerte ordet ‘han’ kan fungere like godt som kjønnsnøytralt pronomen som det ukjente og rare ‘hen’, men slik fungerer det ikke i praksis. Prøv bare å bytte ut ‘kirurg’ med ‘jordmor’ og si «han skal komme innom i morgen», for å så sjekke reaksjonen hos dine tilhørere. Jeg kan garantere deg at de blir overbevist om at du har møtt vedkommende, og du vet at det dreier seg om en mann.

Det er fordi vi alle har en lei tendens til å underbevisst knytte stereotypiske forestillinger til roller og yrkesgrupper, og tenke på leger som menn og sykepleiere som damer, uten at vi egentlig sitter med noe spesiell informasjon om hvem det er snakk om i en faktisk sammenheng.

‘Hen’ har også den fordelen at det er tre stavelser kortere enn den grusomt kjedelige formuleringen ‘han eller hun’, som man må ty til i dag, hvis man ikke ønsker å forsterke kjønnssterotypier eller framstå som om man vet mer enn faktisk gjør.

Et vagt språk

Det er en bra ting å tilstrebe presisjon og nøyaktighet når man snakker med andre. Men uansett hvor hardt du prøver vil du aldri kunne klare å eliminere usikkerhet og mulighet for at det gjøres feil, og du vil derfor være avhengig av at din samtalepartner evner å tolke og forstå hva du prøver å si utfra sammenhengen du sier det i.

I språket er pronomen blant de aller mest vage ordene som finnes, og et brukstilfelle av 'han' kan potensielt betegne hvilken som helst levende vesen av hankjønn som noensinne har levd eller kommer til å leve. Vi kan si ‘han er rasende god i fotball’ og snakke om noen som står ved siden av oss, eller personer vi aldri har møtt, for eksempel Johann Cruyff, Lionel Messi, eller naboen til en som sønnen din gikk på skole med i fjor.

Du kan til og med bruke ‘han’ til å snakke om folk som ikke finnes, som Sherlock Holmes, eller folk som potensielt kan finnes, som ditt framtidige barnebarn. Våger du deg til å bruke et ord som demonstrativet ‘det’ har du det enda verre. Dette ordet kan betegne alle ikke-levende størrelser og gjenstander du potensielt kunne funnet på å nevne i en samtale, i tillegg til at det kan peke ut så abstrakte ting som følelser, hendelser eller oppfatninger. 

Likevel er det påfallende sjelden at disse vage uttrykkene fører til misforståelser, med tanke på at de er blant de aller mest brukte ordene vi har på norsk.

Språk som ikke spesifiserer kjønn i sine personlige pronomen, som finsk, klarer seg dessuten helt fint med sitt ‘hän’, uten at det er noen grunn til å tro at det oppstår flere misforståelser blant finner av den grunn. Tilsvarende finnes det ikke noen data på at spanske pronomener er mer effektive enn våre norske, selv om de kan spesifisere om førsteperson flertall (‘vi’ på norsk) inneholder en eller flere menn (‘nosotros’) eller kun kvinner (‘nosotras’). 

Lukket klasse

Pronomener som 'han' og 'de' tilhører de såkalte "lukkede" ordklassene, sammen med blant annet preposisjoner ('på', 'inni', 'ved') og konjunksjoner ('og', 'eller'). Disse klassene kalles "lukkede" fordi de så sjelden tar inn i nye ord, og bruken deres forandrer seg såpass mye saktere enn hva er tilfellet med "åpne" ordklasser som substantiver. 

Men det betyr ikke at disse kategoriene aldri endrer seg, det tar bare lengre tid. Den største endringen hva gjelder pronomener på norsk de siste hundre årene er at høflighetsformen 'De' i andre person entall har så godt som forsvunnet og blitt erstattet med 'du'. 

Antakelig kommer det samme til å skje med objektformen 'ham', som i "Jeg ga ham boken", hvor det mest vanlige å høre er 'Jeg ga han boken'. Mange norskspråklige har tilsvarende droppet objektformen 'henne', og sier "Han fikk hun med seg". 

Det er vanligere at ord forsvinner fra enn at de tas inn i de lukkede ordklassene, men det er likevel ikke uhørt at det skjer. Hadde det ikke vært mulig å legge til også funksjonsord av denne typen hadde alle dialekter og beslektede språk alle hatt den samme grammatikken, og det hadde vært utrolig mye lettere å lære fremmedspråk enn hva tilfellet faktisk er.

Men hvordan kan slike nye ord skapes og feste seg i språket?

Maktesløse lingvister

Nye ord kan lages av hvem som helst, men for at de skal sette seg og etter hvert fortjene en plass i ordboken, må bruken spres til større grupper og vedvare over tid. Det er ingen annen måte å få et ord som ‘hen’ inn i det norske språket på enn at norsktalende begynner å si ting som «hvem nå enn som får jobben, så kommer hen til å få utrolig mye å gjøre».

Ingen språkvitere eller ordbokforfattere (med mindre de tilhører den litt uglesette gruppen "preskriptive lingvister") har makt eller mulighet til å diktere at folk skal begynne å si det ene eller andre, for språket er heldigvis fritt fra politiske og samfunnsmessige tøyler.

Men folk som har en stemme og et publikum, som for eksempel politikere og journalister, kan innlemme nyttige nyord inn i sitt vokabular. Ved å ta et aktivt valg om å bruke 'hen' istedenfor de mye kjipere alternativene ‘han eller hun’, ‘vedkommende’ eller det kjønnssterotypiske ‘han’, gjør de oss alle en tjeneste, og går i bresjen for en positiv utvikling i språket.

Enda bedre er det om mektige institusjoner, som aviser eller departementer, er tydelig på at det er lov (eller til og med ønsket) å bruke ‘hen’ for å snakke om alle de tilfellene hvor vi ikke vet eller er opptatt av en persons kjønn, eller der hvor kjønnsidentiteten hens (hva som skal være ordets former i genitiv, flertall osv. er en annen diskusjon) ikke er entydig mann eller kvinne.

Det finnes ingen gode grunner til å ikke være en foregangsperson på dette området, utover at det kan føles litt kunstig og rart i starten. Men alle nye ord høres merkelige ut når de er nye (tenk bare på de som innførte et ord som "kringkasting"), og etter en kort stund med jevnlig bruk kommer ‘hen’ til å føles som en naturlig del av språket, som en ny venn som har blitt husvarm og en kjærkommen del av middagsselskapet.

Når denne språklige nyvinngenen er på plass kan vi benytte anledningen til å etablere andre ord vi mangler, som ‘usaner’. Vi kan snakke om ‘solig’, ‘vindig’ og kanskje til og med 'regnete' vær i samme slengen. Og kommer noen på et godt, norsk ord for ‘mansplaining’ er det bare å si ifra, så skal jeg melde meg frivillig til å være tidlig ute med å bruke det og.