Se på meg! Jeg skriver.

Om Margerite Duras' Å skrive, og Cory Arcangels Working on my novel.

Det å skrive er en av de merkeligste og mest paradoksale aktivitetene jeg kan forestille meg. Å sette seg ned foran tastaturet og klemme ut rader av ord som skal tilsvare egne tanker og ideer, i time etter time, er både kunstig og naturlig, forlokkende og avskrekkende, givende og dypt frustrerende på én og samme tid. Men først og fremst er det noe man er helt alene om. 

Metalitteratur

Hver gang jeg er i en velutstyrt bokhandel, trekkes jeg umiddelbart mot seksjonen med metalitteratur, altså litteratur om litteratur, eller tekster om det å skrive. Det er tilfredsstillende og spennende å tenke på at alle de tusenvis av bøkene jeg har rundt meg i bokhandelen, og alle de millionene av bøkene og milliardene av tekstene som er skrevet gjennom verdenshistorien, har en forfatter og en tilblivelseshistorie.

På en eller annen måte har alle disse bøkene gått fra et utgangspunkt hvor det bare fantes en potensiell opphavsperson og et blankt ark til å bli en sammenhengende tekst, med et omslag, et forlag, en kjøper og lesere. Og på samme måte som hver enkelt av disse bøkene forteller en historie, finnes det ytterligere en historie: om hvordan boken gikk fra å være et tomt word-dokument, til å bli en utgitt utgivelse i en bokhandel. Metalitteraturen er sjansen jeg har til å bli kjent med denne andre historien. 

For en stund siden plukket jeg opp en utrolig pen, liten utgivelse fra Transfe:r forlag, med en oversettelse av Marguerite Duras' essay Å skrive (Écrire). Duras, en av de viktigste franske forfatterne i det 20. århundre, skrev denne teksten og publiserte den i en samling med samme navn, mot slutten av en lang karriere. Essayet inneholder en serie med betraktninger om skriveprosessen og hva ønsket om å skrive bunner i, samtidig som den gir flyktige innblikk i tilværelsen og biografien til forfatteren.  

"Det skrevne kan aldri bli til uten skrivingens ensomhet", hevder Duras. I et 200 år gammelt hus i den lille landsbyen Neauphle-le-Château, dyrker hun denne ensomheten og avstanden til andre, som hun mener er en forutsetning for litteratur. Hun har elskere, venner på besøk og landsbybeboere rundt seg, og hun lager mat til dem og dyrker deres selskap. Men samtidig er hun avhengig av å skape seg en ensomhet i huset, som til slutt gjorde at "alt i huset skrev når jeg skrev", og "det skrevne var overalt". 

Skrik uten lyd

Jeg tror Duras har rett. Skriving er i sin natur ensomt, og underveis i skriveprosessen er man helt alene i sitt eget hode. Ideene til boka finnes kun i en ubestandig form, og denne er det ikke er mulig å gi andre tilgang på. Tekstene man har på papir er ustabile og flytende, og andres lesing av disse uferdige strømmene av tanker gir en ingenting. 

Det finnes selvfølgelig unntak. Noen skribenter skriver best sammen med andre, for eksempel en medforfatter eller en konsulterende partner, som en redaktør eller kone eller husbond. Det er også stadier av enkelte typer tekst hvor ensomheten er mindre omsluttende, og det er mulig for andre å få et innsyn i relativt hel, velformet tanke, kanskje i form av et frittstående kapittel.

Men veien fra en bokstav til en annen, og et ord til neste, er det du, forfatteren, som må gå, uansett. Ingen andre kan forstå hvordan det føles å ta skrittene du tar, eller dele din subjektive opplevelse av å vandre mot et ukjent mål, uten en god idé om hvor langt du har igjen eller om du noen gang kommer fram. Det som varierer er hvor lang distansen du må gå er, og hvor bra du takler det å gå alene.

Duras virker ikke, i lengden, å takle det spesielt bra. 

"Å være forfatter er merkelig. Det er en selvmotsigelse, og noe helt meningsløst", ifølge Duras. Det å skrive er nemlig det samme som å ikke snakke. "Det er å være taus. Det er å skrike uten lyd". 

Selv om disse lydløse skrikene virker å være det som driver skrivingen framover for Duras, skaper det også en enorm tomhet. Denne tomheten fyller hun med blant annet alkohol. Essayets oversetter, Silje Aa. Fagerlund, beskriver Duras' drikking som "til tider helt ubegripelig - på det verste opptil sju-åtte flasker vin om dagen". 

For "ensomheten, det kan også bety: enten døden, eller boken. Men først og fremst betyr det alkohol", ifølge Duras selv. 

I skrivegjerningen virker det ikke å være mulig å skille disse tingene fra hverandre, og boken, ensomheten, alkoholen og døden arbeider alle i fellesskap om både å drive Duras framover, samtidig som de trekker henne ned.

Halvrealiserte romaner

Det finnes heldigvis sunnere (og billigere) strategier enn åtte flasker vin om dagen, som kan brukes til å hanskes med de stumme skrikene som fôrer skrivingen til både Duras og mange andre.

Om det bare unntaksvis er mulig å dele opplevelsen av å skrive, og involvere andre i sin ensomhet, finnes det likevel muligheter for å bli sett. Selv om skrikene aldri kveles helt, kan det å dele fortvilelse og frustrasjon med, søke inspirasjon, eller bare oppleve et nærvær i andre mennesker, gjøre ensomheten mer utholdelig.

Den mest umiddelbare arenaen for å søke forståelse i andre er de sosiale mediene. Det å sitte alene på et kontor, et bibliotek eller kafé, uten kolleger og kompanjonger, utløser for mange en mystisk mekanisme som gjør at man automatisk og regelmessig logger inn på et medium hvor man kan få både sympati og beundring, og slik bli sett i sin ensomhet.

I mediekunstneren Cory Arcangels bok Working on my novel (Penguin Books), har han samlet 128 individers søken etter å bli sett, slik de fikk uttrykk i 128 ulike poster på Twitter. Alle skribentene har det til felles at de har et romanprosjekt som befinner seg i en eller annen tenkt eller halvrealisert fase, og har brukt frasen "Working on my novel" i en tweet. 

Innholdet i postene varierer fra det skrytende og selvbekreftende ("I'm working on my novel again, and it feels good, you guys, I love my mind"), til det resignerte og selvmedlidende ("that's why I'm working on my novel so I won't feel so pathetic anymore"), eller humoristiske ("in the span of four hours at the coffee shop working on my novel, I managed to change the word 'aloof' to 'stuck-up'"). 

Mange bruker postene til å beklage seg over egen prokrastinering, enten fordi de bruker romanen sin som unnskyldning for å ikke gjøre andre plikter ("I should be studying for finals, but instead I'm working on my novel. Because yolo") eller bruker TV-program og andre sosiale medier som distraksjon fra romanen ("Having too much fun on Pinterest... should be working on my novel"). 

For noen er ikke liker-klikk og oppmuntrende kommentarer nok, så da brukes Twitter til å søke enda mer stimulerende sosial kontakt ("Sitting in Panera, working on my novel. Stop in and say hi!").

Mange av tweetsene Arcangel samler, har dessuten det paradoksale trekket som er så gjenkjennelig fra sosiale medier i sin alminnelighet: De gir uttrykk for en fullkommen lykke og tilstedeværelse i Nuet, samtidig som opphavspersonen bruker øyeblikket til å søke anerkjennelse fra folk som ikke er tilstede ("Chillin by the water working on my novel.... yup #TheGoodLife"). 

Minimalistisk og distansert

Samlingen og sammenstillingen av disse 128 menneskene og deres romandrømmer er både morsom og trist, ettersom man vet at de aller fleste håpefulle skribenter aldri kommer dithen at de får fullført prosjektet eller får boken i trykk. Dette understrekes av at Arcangels minimalistiske og distanserte bok, hvor hans egne originale bidrag kun består av en serie tegninger av tekjeler, utgitt på anerkjente Penguin Books.

For en som skriver selv, eller har ambisjoner om å skrive, er det samtidig noe ubehagelig ved det å tenke på alle de tilsvarende drømmene som andre har hatt før en, men som de aldri førte noen vei, fordi de vordende forfatterne ikke hadde disiplinen, kreativiteten, eller holdt ut lyden av de stumme skrikene.

Men følelsen av å være alene med å føle seg alene blir ihvertfall mindre av å lese både Duras' betraktninger, og Arcangels Twitter-samling. Vissheten om at andre sliter med det samme som en selv er kanskje ikke nok til å komme seg gjennom mange, lange dager hvor tekst ikke vil ut. Det er vel heller ingen trøst når ensomheten er så påtrengende at vinflasken blir stående for nærme, eller de sosiale mediene sjekkes for ofte. 

Likevel er de nyttige påminnelser om at andre har gått tilsvarende veier som en selv tidligere, og om originaliteten i skrivingen skal komme fra et sted, må det være fra noe et annet enn akkurat følelsen av at man er alene om det hele. Har man lyst til å skrive om dét, får man heller skrive metalitteratur.