Bøye seg så hatten passer

Et nytt uttrykk blir født.

Skismøring har blitt risikosport. Bilde: Brian Geisen, Flickr, CC-BY-2.0.

Skismøring har blitt risikosport. Bilde: Brian Geisen, Flickr, CC-BY-2.0.

Skismurning er noe skikkelig vriene greier. Det er nesten ikke grenser for hvor forskjellig litt snø kan oppføre seg fra time til time og sted til sted. Du skal helst vite alt om temperatur og sol og nedbør, samt litt grunnleggende kjemi og skiteori, for å kunne ta et fullgodt valg om hva som er riktig prepp av turskiene dine. Du må spørre deg hvordan og hva du skal legge av grunnvoks og festevoks og glider over eller under, om du skal bruke rød swix, blå swix, lilla eller mørkelilla swix, polar grip, og om klisteret skal være grønt eller sølv eller bli igjen i bilen.

Til og med ekspertene med egne smørebusser og smørelabber (som i laboratorier, ikke hender) bommer på disse tingene med jevne mellomrom. Noen ganger tabber de seg ut flere ganger på rad, og forårsaker smørebom, smørefiasko og smørekrise, noe som er ekstra ille hvis ekspertene slumper til å ha ansvaret for skiene til norske langrennsutøvere i for eksempel en OL-stafett.

Skulle noe slikt skje kan man velge å ha fokus på det negative, og ampert spørre hvordan smørekriser kan forekomme i en så viktig internasjonal begivenhet. Eller så kan man ha et mer positivt blikk på saken, og rose konkurrentene som bedre klarte å finne ut av forholdene, og endte opp med ski som var optimale under vanskelige værforhold. Hva er vel da mer passende, i en slik sammenheng, enn å gjøre som Heide Weng, og bøye seg i hatten

Ryktet om Heide Wengs språklige kreativitet, og hennes sammenblanding av uttrykkene «bøye seg i støvet» og «være høy i hatten» spredde seg deretter som ild i tørt vann. TV-seere og internettbrukere begynte kjapt å bruke bøye seg i hatten med humoristisk og skjult henvisning til Weng, ofte i kombinasjon med et annet forvrengt uttrykk som ta av seg støvet eller høy i støvet.  

Heidi Weng i dyp konsentrasjon før et løp, og spent forberedelse til intervjuene etterpå. Foto: Sandrine, Flickr. CC-BY-NC-2.0.

Heidi Weng i dyp konsentrasjon før et løp, og spent forberedelse til intervjuene etterpå. Foto: Sandrine, Flickr. CC-BY-NC-2.0.

Andre, kreative uttrykk med opphav i hodeplagg begynte etterhvert å få fotfeste, og man kunne fort høre folk som snakket om at de etter et nederlag ikke hadde noe særlig høy i hatten, eller opplevde en tirade av kjeft som å få så hatten flagret. Noen heldige utvalgte hadde til og med fått kjenne på det å få så ørene passet.

Andre igjen var mest opptatt av at slikt språklig slendrian (av noen kalt slundrian) var et symptom på et sviktende utdannelsessystem og et språk i forfall. Wengs kreative omgang med språket var bare starten på kransekaka, og et tegn på at Øystein Sunde hadde rett, for nå var begeret nådd.

Spontan tale

Men hvor opprørt er det på sin plass å være over en slik sammenblanding av idiomer, og er det virkelig et tegn på at noe er rusk, rivende galt med samfunnet i dag?

Svaret på det er heldigvis 'nei'. Det stemmer helt sikkert at det i offentligheten i dag er mer av det vi kan kalle, med en pen akademisk formulering, ikke-normert tale. Man trenger ikke akkurat lete med lys og lupe for å finne et utall gode eksempler på språklige blundere (eventuelt: blendere) i diverse nettdiskusjoner, tv-program eller i uformelt prat. 

Men dette betyr ikke at flere folk gjør en prosentvis andel større feil eller har et dårligere språk enn hva tilfellet var i gamle dager. Like gjerne kan det skyldes at vi i stadig større grad leser og hører spontan skrift og uforberedt tale rundt oss. Med ny teknologi, og særlig internett, har det blitt en mangedobling av tekst, og dermed langt flere muligheter for å bomme med språk. Samtidig har avstanden mellom tanke og skrift minsket, i og med at det har blitt så lett å publisere på sosiale medier, mikroblogger, mellomstore og lange blogger, kommentarfelt og diskusjonsfora. Tempoet i landets avisredaksjoner har blitt høyere, og det er færre øyne som ser på hver tekst før den ligger åpent til allmenn beskuelse.

I tillegg har framveksten av dokumentarer og reality-tv gjort at flere typer av spontan tale, fra ulike typer av folk er mer tilstedeværende enn før. Vi forbruker mer media enn tidligere, og der finner vi stort sett folk som snakker uten manus, ulikt den forgangne tiden hvor TV-sendingene var fylt opp av godt utdannede, velforberedte eldre herremenn som pratet seg imellom mens de røkte pipe.

Folk hadde dessuten en uforbederlig evne til å dumme seg ut språklig i gamle dager og. Journalisten Odd Eidem gjorde stor suksess med sin VG-spalte «Det norske språk fra uke til uke» fra slutten av 1940-tallet og i årevis framover, hvor han samlet tilfeller av profesjonelle skrivendes noe lemfeldige omgang med ord og vendinger. Selv da manglet det ikke på gode eksempler å ta av, trass i at antallet publikasjoner var langt færre, og publiseringstempoet mye tregere, enn det er i dag.

I Eidems spalter var det ofte det snakk om klønete formuleringer som ga opphav til litt andre tolkninger enn det som egentlig var meningen, som «2 mennesker ble innlagt på Stensby sykehus og sydd sammen», eller «Prima oljeregntøy for gutter, piker og damer med ubetydelige småfeil».  Men like gjerne dreide det seg om idiomer som ble forvekslet og viklet inn i hverandre. Eksempelvis ble en skandale omtalt, hvor «Navnet Krupp har fått en skamplett som ikke en gang tidens tann vil kunne renvaske». Den heldige oppfinneren av et populært hårvann solgte visstnok «som varmt hvetebrød i tørt gress», mens en stor regionavis var opptatt av at man ikke skulle «skjære noen som helst over én kam».

Forwengninger

En annen grunn til at Heidi Weng, og andre som har vært i hennes sko, ikke burde være altfor flaue over språklige sammenblandinger, er at slike forvrengninger (forwengninger?) av uttrykk er like gammelt som den menneskelige språkevnen selv. Mange av ordene vi bruker uten å tenke over det i dag er i seg selv et resultat av en prosess hvor betydning har blitt vridd på og misforståelser oppstått over tid.

Det mest berømte eksempelet vi har på norsk (og dansk) fra idiomenes verden, er uttrykket «ugler i mosen», som innebærer at det er noe lureri på gang. Dette er antakelig en misforståelse av et jyllandsk uttrykk som opprinnelig beskrev «ulver i myren». Men ettersom ulver ikke var et spesielt vanlig syn på de danske øyene, og 'ulv' og 'ugle' ligger nær hverandre i lyd (litt som alle andre danske ord), var det ikke så nøye hva slags dyr det var snakk om. Og da uttrykket ble eksportert til Norge, var det ikke så mange som tenkte over eller tok hensyn til at 'mose' betyr forskjellige ting på dansk og norsk.

En rekke andre, faste uttrykk har også endret betydning, om ikke form, siden de begynte å spre seg i det ganske land. Særlig gjelder dette idiomer med opphav i religiøse tekster, som mange nordmenn fikk kjennskap til ved muntlig overlevering.

Martin Luther har ansvaret for flere av de faste uttrykkene vi fortsatt i dag, som «Å male på fanden på veggen» og «Bite i det sure eplet». Men selv om vi snakker om å bite i det sure eplet som å innrømme et nederlag i moderne norsk, brukte Luther det opprinnelig om å velge ett onde for å glemme noe annet. Å male fanden på veggen, som vi nå bruker som advarsel mot å tenke for negativt, innebar egentlig at man ikke skulle la seg lokke av syndens fristelser. 

Det er umulig å si hvordan, hvorfor og når disse betydningsendringene skjedde. Kanskje var det noen som ikke fulgte så godt med under en preken, eller gjettet litt feil på hva uttrykket betød etter en samtale med andre, og dermed ubevisst vred på det ved neste brukstilfelle. Men du kan banne på at et eller annet tidspunkt, så var det noen som var eitrende forbannet over at ungdommen kunne finne på å gå rundt å endre på Luthers ord slik: «For det er jo ikke det bite i det sure eplet betyr!!!».

Vi moderne nordmenn befinner oss i en tilsvarende posisjon i dag, ved at bruken av ord som 'krokodilletårer' og 'bjørnetjeneste' ser ut til å gjennomgå en betydningsendring. Opprinnelig betegner 'bjørnetjeneste' det å vise en velmenende hjelpsomhet mot andre, men likevel ende opp med å ødelegge for dem. Utgangspunktet er en fabel av den franske forfatteren Jean de la Fontaine, hvor en bjørn tar livet av en gammel mann etter å ha forsøkt å slå vekk en flue som satt på nesen hans. Moralen i historien er, ifølge la Fontaine, at en dum venn kan gjøre mer skade enn selv den smarteste fiende.

Men blant særlig yngre språkbrukere, er «bjørnetjeneste» nå mer vanlig som et uttrykk for en stor tjeneste. Her har antakelig assosiasjoner til bjørnen som staut og sterk endt opp med å påvirke forståelsen, slik at man tenker på bjørnetjenester som noe stort og fint, på samme måte som man snakker om bamseklemmer som store omfavnelser. De av oss som bruker «bjørnetjeneste» i den gammeldagse betydningen kan dermed risikere å befinne oss i mindretallet med tid og stunder, og dermed å ende opp med å kommunisere noe helt annet enn det yngre generasjoner forbinder med ordet. 

Ungdommen har også en tendens til å bruke uttrykket «å gråte krokodilletårer» for å snakke om store mengder ektefølte tårer, mens det for andre innebærer å være hyklersk. Opprinnelsen skal visstnok være forestillinger som går helt tilbake til det 4. århundre, om at krokodillen kunne gråte for å lokke til seg, og deretter spise, sine empatiske, menneskelige ofre. Det å snakke om noen som gråter krokodilletårer innebærer dermed at noen ikke er lei seg på ordentlig, men som later som for å oppnå noe for egen vinnings skyld. Imidlertid er ikke disse mytene (eller det at krokodiller faktisk gråter når de spiser) noe som er kjent nok til å trumfe ungdommens alternative tolkning.

De unge bestemmer

Det er ungdommen som setter premisset for språkets framtidige utvikling (ettersom de statistisk sett dør senere enn de som er eldre), og slik sett kan det se ut som om jeg befinner meg på det tapende laget både hva gjelder betydningen av bjørnetjeneste og krokodillertårer. Og min spådom er at, gitt et par, tre nye, oppvoksende generasjoner, så kommer det også til å være et mindretall som vet at det å bøye seg i hatten egentlig ikke var det opprinnelige uttrykket.

På samme måte som ugler i mosen, ikke ulver i myren, i dag er etablert, kommer nye språkbrukere til å omtale sin beundring for andre som å bøye seg i hatten, med den største naturlighet, og lykkelig uvitende om at uttrykket egentlig har sitt opphav i en kjapp forsnakkelse. De som insisterer på å si «bøye seg i støvet» kommer først bare til å høres litt gammeldagse ut, for noen tiår senere å være helt akterutseilt. Dermed vil Weng, med litt tålmodighet, til slutt få sin revansj på alle som har fnyst og ledd av henne i etterkant av OL.

Er denne utviklingen bra eller dårlig, et tegn på forfall eller progresjon? Fra et språkvitenskapelig perspektiv er det vel ingen av delene. Endring av uttrykk er bare et resultat av at vi mennesker fungerer som vi gjør, at misforståelser er en del av spillet, og at faste uttrykk er blant noe av det vanskeligste å mestre i alle språk. 

Ikke alle misforståelser eller forvrengninger er like uskyldige eller morsomme som disse idiomene, og presisjon i språkbruk er et ideal som er verdt å strekke seg langt etter i de fleste tilfeller.

Men språk, og ihvertfall ikke bruken av faste uttrykk, er så alvorlig som mange skal ha det til. Kreativitet og løssluppenhet er med på å drive språket framover. Samtidig bidrar det til at kommunikasjon ikke bare er kjedelig metode vi bruker til å overføre nøytral informasjon, men et festlig felt å studere, og et rikt og uforutsigbart instrument å bruke.

--

Dette innlegget er basert på en bok om språklige uttrykk jeg har under utgivelse på Cappelen Damm, med forventet slippdato februar 2017.