Ta kamelen på kornet

Bibelen er opphav til både språklig rikdom og store misforståelser.

Dette innlegget er basert på utdrag fra boken Alle nonner drar: Språk på ville veier, og del 2 av et blogginnlegg som handler om å krype til korset.

En håndfull

Å svelge kameler, store som små, handler om å innrømme nederlag eller gå på akkord med egne premisser. Foto: Kevin Botto, CC-BY-ND 2.0.

Å svelge kameler, store som små, handler om å innrømme nederlag eller gå på akkord med egne premisser. Foto: Kevin Botto, CC-BY-ND 2.0.

Å studere språklige uttrykk og ords betydning er litt som å reise i tid. Særlig idiomene, altså faste uttrykk av typen med brask og bram eller ugler i mosen, gir oss anledning til å se bakover i historien, og få innblikk i skikker og symboler som har spilt en viktig rolle i utviklingen av vår egen kultur. Blant de mest sentrale litteraturkildene for å forstå vår historie, og en av de rikeste inspirasjonene til det norske språket og dets vell av faste uttrykk, er Bibelen.

Har du for vane å bruke en håndfull idiomer i løpet av en gjennomsnittsdag, er det nemlig en god sjanse for at minst ett av dem har religiøst opphav. Uttrykk som å falle i god jord, David og Goliat, Adams drakt, slangen i Paradis, hele sulamitten, ane fred og ingen fare, hovmod står for fall, lukke munnen med sju segl, bjelken i øyet, som manna fra himmelen, og mange, mange flere kan gjenfinnes i bibeltekster. De bibelske idiomene kommer fra så godt som alle deler av Det nye testamentet og Det gamle testamentet, men det er noen passasjer som står i en særstilling og har blitt bedre kjent enn andre. 

Et eksempel er Jesus' lignelse om Såmannen, som skal vise hva som skjer med mennesker som mottar Guds ord. De som tar det guddommelige budskapet til hjertet, er som frø som blir sådd i god jord, og bærer fram mangfoldige frukter. De som hører og lar seg begeistre av budskapet, for siden å underkaste seg verdslige fristelser, er som frø som blir sådd på steingrunn. Disse blomstrer fort opp, men visner og forsvinner like hurtig som de kom. Frø som blir kastet langs veien og tråkket ned, før fuglene kommer og spiser dem, er på sin side de som umiddelbart lar seg lokke av Djevelen. Og fordi denne lignelsen ble lest og gjenfortalt i prekener og på søndagsskoler, kunne uttrykk som «å falle i god jord» eller «å falle på steingrunn» for å betegne meldinger som blir godt mottatt og ignorert, henholdsvis, feste seg i det norske språket.

Jesus' hoggestabbe

Parablene fungerer som et litterært grep, hvor Jesus bruker fortellinger om temaer som først kan virke urelaterte, men som viser seg å være bilder på det han vil formidle som en høyere sannhet, eller moralske retningslinjer. Et annet litterært grep det nye testamentet bruker til samme formål, er å sette opp motsetninger, eller det vi kan kalle «ikke sånn, men sånn»-pedagogikk. En av gruppene evangeliene bruker mest aktivt for å sette opp slike kontraster, er fariseerne.

Fariseerne er navnet på en gruppe jøder som har endt opp litt som Jesus’ hoggestabbe, eller eventuelt hans syndebukk (som også er et bibelsk uttrykk, opprinnelig fra Tredje mosebok). Fariseerne får verbal juling for mye, men ekstra mye pes deles ut på bakgrunn av anklager om at de er litt for glad i penger, samtidige som de framstår som dømmesyke og selvgode. I Matteus-evangeliets kapittel 23 anklager Jesus fariseerne for å tro at de er «Moses selv, så mange lover og regler de lager». Men de er intet mindre enn noen stakkars hyklere, fordi de ikke vil «la andre komme inn i himlenes rike», trass i at de selv aldri kan komme dit, ifølge Jesus, fordi de later som de «er hellige med alle deres lange bønner, mens dere kaster enkene ut fra hjemmene deres».

Jesus advarer fariseerne mot å sile ut myggen men svelge kamelen. Dette bruker han som en illustrasjon på å være opphengt i detaljer, uten å bry seg om det store bildet. Foto: Geri, CC-BY 2.0.

Jesus advarer fariseerne mot å sile ut myggen men svelge kamelen. Dette bruker han som en illustrasjon på å være opphengt i detaljer, uten å bry seg om det store bildet. Foto: Geri, CC-BY 2.0.

Den fariseiske tradisjonen var nemlig kjent for å være opptatt av moralske og religiøse regler, blant annet sin strenge praktisering av skattesystemet tiende. Men dette imponerer på ingen måte Jesus, som utallige ganger i samme kapittel indignert gjentar anklagen om hykleri: «Ja, stakkars dere fariseere og skriftlærde – hyklere! For dere gir tiende ned til det minste peppermynteblad i hagen deres, men overser det som er viktigst; rettferdighet, medlidenhet og trofasthet». Jesus bruker, i kjent stil, et slående bilde på denne dumskapen, nemlig at fariseerne «siler ut myggen og svelger kamelen».

Her kan vi kjenne igjen det moderne uttrykket «å svelge (eller sluke) kameler», som gjerne innebærer at noen må foreta seg noe mot sin vilje, eller gå på akkord med egne prinsipper. Men i den opprinnelige betydningen handler det om å henge seg opp i småting, uten å se eller bry seg om de store og viktige spørsmålene. For fariseerne var nok nøye med å sile ut mygg og småfluer av drikken sin, ettersom disse var å regne for å være urene, ifølge den hebraiske bibelen. Samtidig var de muligens ikke like opptatt av å følge forbudet mot å spise kamelkjøtt, siden det ville vært mer velsmakende og næringsrikt enn noen halvdøde mygg som lå og svømte i vinen.

Sukker og dill

Sett fra vårt samtidige norske perspektiv virker verken mygg eller kamelkjøtt noe særlig forlokkende, noe som kan være med på å forklare hvorfor uttrykket etter hvert har etablert seg med en ny betydning. Så liten del av vår matkultur er kamelen, at det virker som om vi tenker på det å sluke kameler som å bare hive dem i oss, uten engang ta oss bryet med å tilberede dem. Dermed er det fritt frem for å sause sammen enda flere dyrerelaterte uttrykk, og for eksempel foreslå om kamelen at vi strigler dem og sluker dem medhårs, en formulering Kjell Ivar Vannebo tillegger en tidligere norsk statsminister.

Vårt skrinne erfaringsgrunnlag hva gjelder tilbereding av kamelkjøtt kom nylig også til uttrykk i en annen diskusjon om storpolitikk, hvor det i en leder i en riksavis ble spekulert i hvorvidt den russiske president Putin var villig til å sukre kamelen som måtte svelges for å få på plass en fredsavtale med Ukraina. Men hvis vi tenker på det å sluke kameler som å svelge dem med hud og hår er det nær umulig å forestille seg at litt sukker kan gjøre måltidet bedre.

Er det kamelbiff vi snakker om, ser jeg heller ingen umiddelbare fordeler med å slenge på litt sukker. Riktignok anbefaler boken Milk and Meat from the Camel: Handbook on Products and Processing at det å legge til sukker er viktig for smaksutviklingen når man lager kamelpølser. Man kan kanskje tenke at sukkeret fungerer som ingrediens i en akkompagnerende barbecuesaus, eller om man bruker kjøttet i en sørøstasiatisk oppskrift. Men for Putin, som så godt han klarer forsøker å framstille seg selv som tøff og mandig, vil nok kjøttet helst fortæres etter bare en kjapp omgang på grillen, uten slikt fancy, etnisk dilldall som hoisin eller chimichurri.

Ikke noe pikkpakk

Enda mer utfordrende å forklare enn svelging og sukring av diverse kameler, er et annet uttrykk som har sitt opphav i de synoptiske evangeliene, hvor vi finner historien om Jesus og den rike, unge mannen. Hos både Matteus, Lukas og Markus står det å lese at Jesus oppfordrer alle som vil få sin lønn i himmelen til å selge alt de eier og dele det ut til de fattige. Det er nemlig «lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike» (Markus 10:25, Matteus 19:24, Lukas 18:25).

Selv om vi vet at kamelen var et viktig dyr i Midtøsten på Jesus’ tid, og at den hebraiske bibelen inneholdt et forbud mot å spise kamelkjøtt, kan det kanskje virke litt tilfeldig å trekke inn akkurat kamelen når man skal snakke om ting som er vanskelig å få gjennom et nåløye. Og denne historien har ledet til både undring, spekulasjon og flere konkurrerende hypoteser gjennom alle tider.

En tidligere populær tolkning av historien om kamelen og nåløyet var at det fantes en såkalt «Nåløyeport» inn til Jerusalem, og at denne var så smal og lav at det ikke var mulig for de store dyrene å komme inn der så lenge de hadde bagasje. Dermed måtte eieren fjerne alt av pikkpakk før det var mulig å komme inn til den hellige by, noe som er et bilde som passer godt på at det ikke er mulig å ta med seg jordlig rikdom inn i Guds rike.

Dessverre så finnes det ingen arkeologiske eller historiske bevis på et en slik port noen gang har eksistert, eller at den på Jesus' tid skulle være kjent som Nåløyet. Mer trolig er det at det i en muntlig overlevering av denne historien fra språket arameisk, til nedskrivingen av Markusevangeliet, som er det eldste av de fire evangeliene, skjedde en misforståelse eller feiloversettelse til gresk. På flere av de semittiske dialektene som ble snakket på Jesus' tid, er nemlig ordet for kamel, ‘gamla’ eller ‘gamal’, som også kan bety ‘tau’, ‘rep’ eller ‘kabel’ på et skip, trolig fordi slike tau gjerne var laget av kamelhår. Og bytter man ut kamelen med et tau blir sammenlikningen mellom nåløyet og Perleporten med ett litt enklere å forstå seg på, og hakket mindre absurd.

En aldri så liten smell

Det at nye ord kan avledes på bakgrunn av en enkelt egenskap i det ordet opprinnelig betegnet, er en vanlig hendelse i språkets utvikling. Vi drikker derfor av glass (som både betegner drikkeredskapet og materialet det er laget av), har på oss tøy (som ofte kan være laget av tøy) og deltar i løp (arrangementer hvor poenget ofte er å løpe). Så det er ikke så rart at man på arameisk har endt opp med to like ord som betyr så forskjellige ting som kamel og rep.

Det er heller ikke rart om oversetterne har gått på en aldri så liten smell da de skulle lage bibelutgaver som europeere kunne lese. 'Kamel' var sannsynligvis et vanligere ord enn 'skipsrep' for dem, og med alt pratet om kameler som finnes i resten av skriftene er det naturlig å tenke at det var snakk om dyret, og ikke ting som kunne lages av hårene deres, når de skulle prøve å forstå hva Jesus egentlig mente. Både det å tre skipsrep eller dytte kameler gjennom nåløyer kunne nok framstå som passe umulig, og dermed egnet til å formidle det man med rimelighet kunne anta var Jesus' budskap. 

Denne språkhistoriske forklaringen er riktignok ikke ukontroversiell, og det finnes også mange som hevder at bildet av kamelen bare er en overdrivelse brukt som et retorisk grep (en såkalt hyperbol). Samtidig er det ingen tvil om at slike tvetydigheter har gjort oversettelse vanskelig, og det finnes mange flere inkonsekvenser, mangler og misforståelser i overleveringer og versjonene som til slutt har blitt til bibeloversettelsene vi sitter med i dag. Blant annet har tidligere utgaver av Bibelen inneholdt noe så artig som enhjørninger, som man på grunn av historieskriveren Ktesias fra Knidos lenge trodde var ekte dyr. 

Så om du sliter med å holde de bibelske uttrykkene fra hverandre, eller tror at det dreier seg om mamma fra himmelen, hele suladritten, lukker munnen med sju seil, tenker at hovmod står for forfall, eller forteller historier som faller i god fisk, er det ingen grunn til å fortvile. Du er i godt selskap, og avstanden mellom uttrykkene og den opprinnelige sammenhengen er stor nok til at det er helt ok å bruke den som unnskyldning for litt språklig rot.